- slutta å hata folk, alså tilgi
- æra Gud i stedet for andre mennesker og meg sjøl, alså jær ting t Hans ære
- alltid leva i Gud, alså la Jesus leva i deg i absolutt alle situasjona, isje bare i bønn og på møde
tirsdag, august 31, 2004
Tenkte eg sko skriva ner visse "fortsette" eg he satt meg sjøl itte eg blei kristen. Så, here they are:
mandag, august 30, 2004
kristent felleskap + litt kongeparken (bomba...=)
Jodå, måtte bare sei at d e fantastisk å ver kristen. Eg he jo alltid trudd på Gud, eg he alltid bedd t Han og hatt et personligt forhold t Han (jallefall de siste årå), men itte eg he blitt kristen så e d bare så fantastisk møye lettare å tjena Han nå. D e så møye lettare når du faktisk går i en menighet og tilber Han samen me andre. Truå he blitt så møye sterkare itte æg blei kristen, fårr hu vokse så utruligt møye itte kvert møde eg går på. Eg jekk jo på møde før åg, men d e annerledes nå når eg faktisk trur fullt å heilt på d.
sånn ellers så hørre eg kongeparken sanga øve alt fårr tiå, bare inni håve mitt liksom. de gjensøke meg alså...men eg savne kongeparken veldi åg då. I dag hadde eg så lide lyst å gå t skulen, hadde mest lyst å bare jobba i kongeparken i dag åg eg.
sånn ellers så hørre eg kongeparken sanga øve alt fårr tiå, bare inni håve mitt liksom. de gjensøke meg alså...men eg savne kongeparken veldi åg då. I dag hadde eg så lide lyst å gå t skulen, hadde mest lyst å bare jobba i kongeparken i dag åg eg.
mandag, august 23, 2004
Lønsspålegg!! :D:D
Hihi, he nå då fonne ud at æg he fått lønnspålegg i kongeparken!! Å d fekk æg itte bare 3 dage på jobb! Kor kult æ sje d!! Okay, så æ d bare 2 kr då, så mi timalønn e fortsatt mange kr onna adle andre si, nå æ u alså på 60 kr (uuu...) Men alså viss du får lønnspålegg i kongeparken så får du me 2 kr, sånn æ d bare. Så æg æ ganske fornøyde då. Pluss æg fant ud at den lønnå æg he fått t nå, så æg syns va utruligt lide lønn så æg va ganske skoffa øve heila lønnå, den va bare fra ca 2 vege av alt æg he jobba. Så i stedet fårr å tjena ca 5,5 tusen kr så æg i fortvilelse trudde æg sko jær, komme den summen t å ca dobla seg, å då bler d jo sje så gale ligavel.
Veldig synd at æg bler så superglae øve penga, men d e nå sånn ei gång at penga æ nå utruligt gildt å få, å d æ jallefall gildt å veda at du bler prissatt sånn at du får lønnsforhøyelse. Men gidd å je mæg beskje då! jaja....
Sånn ellers mysta æg bussen min i dag...veldig goe start på skuleåre må æg sei...men der kom heldigvis enn t, så d sje va sje verre enn at æg måtte stå på bussen. Å skulen, klassen, åg lærarene æ æg faktisk nå veldig fornøyde me, så d e bra ;) Sånn udenom at me ska ha 37 tima ei vega når me egentlig ska ha 31 tima per vega...du vett timeplanen min forandre seg heila tiå, men nå ser d ud så me ska ha altfor mange tima...men me må vel stola på at dei årne d, å at me ei gång i tiå får mange frivege me masse fritima, tidlige dage, og seine mårninga.
Å tenk at æg æ kristen...komme sje heilt øve d sjokke ennå æg alså...vett adle alltid he trudd æg he våre d, men d he eg alså isje våre...menmen, e fantastisk å ver d jallefall. Gud e så utruligt gode å nådige at æg fårstår d sje.
Veldig synd at æg bler så superglae øve penga, men d e nå sånn ei gång at penga æ nå utruligt gildt å få, å d æ jallefall gildt å veda at du bler prissatt sånn at du får lønnsforhøyelse. Men gidd å je mæg beskje då! jaja....
Sånn ellers mysta æg bussen min i dag...veldig goe start på skuleåre må æg sei...men der kom heldigvis enn t, så d sje va sje verre enn at æg måtte stå på bussen. Å skulen, klassen, åg lærarene æ æg faktisk nå veldig fornøyde me, så d e bra ;) Sånn udenom at me ska ha 37 tima ei vega når me egentlig ska ha 31 tima per vega...du vett timeplanen min forandre seg heila tiå, men nå ser d ud så me ska ha altfor mange tima...men me må vel stola på at dei årne d, å at me ei gång i tiå får mange frivege me masse fritima, tidlige dage, og seine mårninga.
Å tenk at æg æ kristen...komme sje heilt øve d sjokke ennå æg alså...vett adle alltid he trudd æg he våre d, men d he eg alså isje våre...menmen, e fantastisk å ver d jallefall. Gud e så utruligt gode å nådige at æg fårstår d sje.
fredag, august 20, 2004
nye skule
jojo, da har jeg da begynt på Bryne vgs, allmenfaglig påbygg, går i klasse 3påa sammen med Elisabet, 3 stabile gutter (2 som kommer og går litt og en som aldri har komt, kanskje er han i syden...hvem vet...) og en over 20 jenter. Jeg føler det enkelt og greit at jeg er tilbake på ungdomsskolen. På en måte litt iallefall, så mange forskjellige folk med forskjellige bakgrunner. Bare det at folk sitter å småsnakker i timene mens læreren snakker er høyst uvanlig for meg og litt irriterenes. Når det gjelder dialekten sier min dialektgehør meg at jeg allerede har lagt over til å snakke mer jÆrsk, og det er vel derfor jeg nå skriver på bokmål. Litt usikker i min egen dialekt, enormt usikker faktisk. Sykt så fort den forandrer seg, og hvor lite jeg klarer å holde fast på den uansett hvor mye jeg vil. Nå går det i alle fall i rett retning. Problemet me å skrive blir skal jeg skrive æg eller eg, d elle dæ, det hele blir litt forvirrendes, med tanke på at jeg antakeligvis sier noe slik som äg og dä men det er i allefall stress å skrive. Og min tidligere begeistring for sunnmøre dialekter som dempet seg litt etter en utrolig kjedelig tegneteknikk lærer i fjord som snakket søvndryssende sunnmøredialekt har dempet seg enda mer ettersom vi har to sunnmørelærere nå. Ikke det at det er noe veldig i veien med disse to, selv om hun sk-læreren virker litt rar, så må jeg innrømme at den måten de snakker på ikke er så veldig fin. Spesielt ikke når jeg hørte hvordan de sa Morten. Vi sier jo Mårten med skarre-r og å-lyd mens de sa Morten med rulle-r og o-lyd. Så nå må vi mobbe sjøpølså litt.
Og sånn ellers virker lærerene ganske greie, fagene virker ok nok (noe som forsåvidt har alt med lærerene å gjøre) , klassen som jeg etterhvert har blitt litt mer kjent med (selv om vi etter rektors mening er for store til å bli kjent) virker greie nok og det er veldig greit å kunne gå ned til Bryne sentrum i pausene, du føler deg ikke på en øde øy som du gjorde på Forus. Jeg føler meg for øvrig veldig liten og barnslig i klassen. Mange er et år eldre enn meg, men hovedpoenget er at de andres liv er mer jobb, type, gå ut i helgene. Mitt liv er mer teater, karate, kirka. Liker for såvidt mitt liv utrolig godt, så jeg skal ikke klage, men de andre lever på en måte i en annen verden enn meg føler jeg av og til.
Når det gjelder bøker er dette litt stressete. Jeg var ganske fornøyd de to første dagene, jeg hadde kjøpt alle bøkene brukt i en bokhandler. Supergreit å kunne kjøpe brukte bøker der, det er en sånn Bryneting å gjøre, så slipper vi alle telefonene og timene sittende i langgata. Men jeg er ikke så fornøyd med bøkene nå da. Spanskbøkene og antakeligvis matteboka har jeg kjøpt feil, så det var 500 kr rett i vaksen, pluss at nå må jeg kjøpe de på nytt igjen nye, og det blir iallefall dyrt.
Sånn ellers prøver jeg å få meg en jobb, men skal i helga jobbe i kongeparken. Sorry hvis dette innlegget ble sinnsykt kjedelig, synes selv det ble det, fordi jeg holder akkurat nå snart på å sovne i stolen. Lurer på om du klarer å se på det jeg har skrevet at jeg selv var veldig trøtt og synes det var veldig kjedelig å skrive dette. Lurer på om dere hadde sett et mer sprudlende innlegg hvis jeg hadde følt meg mer sprudlende når jeg skrev det. Ikke godt å si.
Og sånn ellers virker lærerene ganske greie, fagene virker ok nok (noe som forsåvidt har alt med lærerene å gjøre) , klassen som jeg etterhvert har blitt litt mer kjent med (selv om vi etter rektors mening er for store til å bli kjent) virker greie nok og det er veldig greit å kunne gå ned til Bryne sentrum i pausene, du føler deg ikke på en øde øy som du gjorde på Forus. Jeg føler meg for øvrig veldig liten og barnslig i klassen. Mange er et år eldre enn meg, men hovedpoenget er at de andres liv er mer jobb, type, gå ut i helgene. Mitt liv er mer teater, karate, kirka. Liker for såvidt mitt liv utrolig godt, så jeg skal ikke klage, men de andre lever på en måte i en annen verden enn meg føler jeg av og til.
Når det gjelder bøker er dette litt stressete. Jeg var ganske fornøyd de to første dagene, jeg hadde kjøpt alle bøkene brukt i en bokhandler. Supergreit å kunne kjøpe brukte bøker der, det er en sånn Bryneting å gjøre, så slipper vi alle telefonene og timene sittende i langgata. Men jeg er ikke så fornøyd med bøkene nå da. Spanskbøkene og antakeligvis matteboka har jeg kjøpt feil, så det var 500 kr rett i vaksen, pluss at nå må jeg kjøpe de på nytt igjen nye, og det blir iallefall dyrt.
Sånn ellers prøver jeg å få meg en jobb, men skal i helga jobbe i kongeparken. Sorry hvis dette innlegget ble sinnsykt kjedelig, synes selv det ble det, fordi jeg holder akkurat nå snart på å sovne i stolen. Lurer på om du klarer å se på det jeg har skrevet at jeg selv var veldig trøtt og synes det var veldig kjedelig å skrive dette. Lurer på om dere hadde sett et mer sprudlende innlegg hvis jeg hadde følt meg mer sprudlende når jeg skrev det. Ikke godt å si.
søndag, august 08, 2004
hmmm...jeg er blitt kristen
Ja for det er litt sånn...Det er dessverre ikke WOW, JIPPI, JEG ER KRISTEN!! JABADABADU!! nei...det er nok litt tenkende hmmm...jeg er kristen. For de av dere som trodde at dette vil sette en stopper for mine filosoferende innlegg fordi jeg har funnet svaret på alt, må jeg nok skuffe dere. Kristendommen er litt vanskeligere enn jeg først trodde. Så nå får jeg altså fortelle litt om hvordan jeg ble kristen, og hvordan det føles og litt om innholdet på møtene på arena. Bare sånn for å være sikker på at alle får med seg hvor fantasktisk Arena var, slik at de blir med neste år. Dessuten kan det være fint å dele det fantastiske vi lærte der nede, for jeg tror alle fortjener å lære det samme. Møtene var nemlig veldig vist lagt opp med en rød tråd gjennom det hele.
Jeg prøver å tenke på hvor min kristendom startet. Kanskje var det på Arena for et år siden da Vegard hadde en preken om at en skulle ha Jesus som en hjørnestein i livet sitt og bygge alt oppå denne, slik at en ble mest mulig lik Jesus. Jeg husker at det traff meg rett i hjertet. Jeg bestemte meg for å gjøre dette. Jeg bestemte meg å prøve å bli mest mulig lik Jesus, ha han som mitt forbilde. Jeg gikk til nattverd for å fullbyrde det hele, jeg ville virkelig følge Jesus. Men ikke på den måten at jeg trodde at Jesus døde på korset for våre synder, jeg følte da at jeg endelig hadde funnet en kristen leder som sa at du faktisk måtte gjøre noe for å nå Gud. Jeg ville gjøre noe selv. Kanskje er dette en litt egoistisk tanke? Kanskje tenkte jeg slik for at jeg ville være bedre enn alle andre? Eller gjorde jeg det fordi vi som mennesker faktisk er skapt fantastiske i Guds bilde så hvorfor har vi ikke evner nok til å nå ham selv? Uansett bestemte jeg meg for å følge Jesus, og for å gjøre dette måtte jeg lære meg mer om ham. Så etterhvert begynte jeg å gå på møter i babtistkirker, be og lese bibelen. Og på den måten har jeg kanskje forberedt meg på å bli kristen...
Kanskje startet det på Jesus-festivalen i år, under lovsangen til Rudi Mynthevik der jeg virkelig følte kontakt med Gud. En god hjelp på veien var det nok i alle fall, det var nok også alle halvtimene jeg hadde ute i naturen med bønn og lovsang.
Det jeg også har lagt merke til er at barnetroa (jeg var jo alltid kristen da jeg var liten) ennå sitter igjen, og jeg har bedd Gud om tilgilvelse selv om jeg ikke har trodd at Jesus døde for meg slik at jeg faktisk kan få tilgivelse. Dessuten har jeg jo hele livet trodd på Gud. Problemet har hele tiden vært at jeg trodde du måtte gjøre noe for å nå Gud, at du ikke bare kunne tro på Jesus. Men jeg har nå lært at det ikke er bare bare å tro på Jesus.
Poenget er at det har vært en lang prossess for meg å bli kristen, og den har på langt nær sluttet, egentlig føler jeg at den bare har vært en oppvarming for den virkelige prossessen som nå starter.
Det som skjedde var dette: Jeg leste ut boken Innvielse (hvis noen virkelig vil forstå all min tvil og alle mine tanker må de låne denne boken av meg å lese denne) Og for første gang satte jeg spørsmåltegn til denne boka som jeg til nå hadde slukt som sannhet. Endelig fikk jeg følelsen av at nei, jeg vet faktisk ikke alt, ennå er det mye ubesvart, mange spørsmål angående innvielse. Dermed åpnet det litt hjertet mitt for noe annet. Dessuten leser jeg en bok av Francine Rivers, Varsler i vinden, om en kristen jente som virkelig utlyste fred. Og jeg fant ut at jo, det hadde vært fint å hatt denne freden alle disse kristne tenker på.
På arena satte jeg meg litt ned og tenkte over positive og negative sider med kristendommen, og jeg tenkte over noe de sa på et av møtene. En kriker er en positiv person som ser mulighetene og ikke problemene. Dermed tenkte jeg at hvorfor ikke følge min hverdagsfilosofi: "Vend ansiktet mot solen så ser du ikke skyggene" også i det store spørsmålet om hvordan å finne Gud?
Dessuten gikk det opp for meg hvor utrolig bra jeg har det. Hvor utrolig mye nåde Gud har gitt meg hele livet mitt. Hvor lite sorger jeg har opplevd, ja faktisk nesten ingen. Jeg har absolutt alt jeg trenger av alt. Mange spør hvorfor jeg smiler så mye, men hvorfor skulle jeg ikke smile når verden smiler slik til meg? Å det gikk opp for meg at jo, Gud er nådig.
På torsdag pyntet jeg og Tine oss med ballonger i håret for å feire at hun hadde vært kristen i et år. Vi gikk på det beste møtet på hele leiren, og det var det ikke bare vi som synes. Erik snakket om at Jesus var veien til Gud. Han snakket om nullstilling, nemlig hvis du gjør en feil (og det gikk opp for meg, jo vi gjør alle feil) skal du bekjenne dine synder og Jesus vil nullstille dem og du er tilbake på veien igjen. Men du må faktisk bekjenne dine synder for å få tilgivelse. Og akkurat i dette ligger noe av det jeg tror på, en må ransake en selv litt, reflektere over sitt eget liv litt. Men hvis du gjør en feil har du faktisk sjanse å komme tilbake igjen på veien. Han sa at når du tror på Jesus, får du den hellige ånd, og han er der for å hjelpe deg til å ta valgene som gjør at du holder deg på veien, for målet er å holde seg på veien. Den hellige ånd er som servostyreren, du må selv ta valgene om du skal til venstre eller høyre, men når du har tatt dette valget er den hellige ånd der og hjelper deg å vri rundt rattet, han gir deg styrke til å utføre valget bare du bestemmer at du vil gjøre. Dette møte sa meg at jo, du trenger Jesus for å bli kristen, men joda lille gjør-det-selv-Eli, du må faktisk gjøre noe selv også. Du må bekjenne dine synder for å få tilgivelse.
Og dermed åpnet jeg hjerte mitt og sa at jo, jeg ville gjerne tro på Jesus, jeg bad til Gud om at han måtte gi meg styrke til å gjøre dette og jeg gikk til forbønn og ble bedd for. Men jeg følte ikke at jeg møtte Jesus. Jeg følte ikke at jeg ble frelst. Jeg følte egentlig ingen forandring. Jeg følte ikke at jeg fikk den hellige ånd. Jeg følte ikke at jeg så på verden annerledes enn jeg gjorde før. Jeg følte ikke at jeg fikk mer fred. Ikke det at jeg vet hvordan dette føles...men jeg tror ikke jeg følte det. Tine mente jeg forandret meg, og jo kanskje jeg gjorde det. Jeg stilte meg jo tross alt foran Jesus med et åpent hjerte. Så jeg må si jeg ble litt fortvilet over at det liksom ikke skjedde noe mer.
Neste møte var det Vegard som skulle preke (preke...hmm...finnes det et rettere ord for dette så gi beskjed..) Gjett om jeg ble litt i ekstase da, det var jo han som gjorde at jeg i fjor bestemte meg for å følge Jesus og bli som Ham. (og det har ingenting med at han er den kjekkeste gutten vi har sett:p ) Først snakket han på morgenmøtet og sa at vi var som svamper som trengte å bli dyppet ned i sannhetens kilde, nemlig Gud, slik at vi kunne renne ut av Ham hele tiden. Men en svamp blir fort tørr, så det var viktig at vi hele tiden dyppet oss ned i den hellige kilden. Det var viktig at vi ikke bare drev med kristent arbeid, uten å bruke tid sammen med Gud for å fylle oss opp på Ham. For å klare å renne over av Guds hellige vann, noe som gir frukter av å drive med kristne gjøremål, må vi fylle på med Guds åndelige vann. Vi må ikke glemme å ha denne grunntreningen bak oss. Vi kan ikke formidle Gud videre hvis vi ikke har Gud i oss selv. Vi må bruke tid med Gud, be til ham, miskunne oss over Ham og ære Ham.
Vel og bra dette, veldig bra, men det var først når han snakket på kveldsmøte at han igjen rørte meg rett i mitt hjerte. Han sammenlignet kristenlivet med spurt og utholdenhet. Spurten er de gode opplevelsene, følelsene, gledene du får ved å for eksempel synge lovsang. Kickene du får. Men spurtene er bare frynsegoder i kristenlivet. For ingen idrettsutøver kan vinne en spurt uten mange timer utholdenhetstrening bak seg, og slik er det også med kristendommen. Du kan ikke leve på superuka Arena resten av året. Arena-følelsen er en fantastisk spurt, og all ære til den glede, men du trenger utholdenhetstrening i bakgrunnen. Vegard sa noe sånn som at: Hvis du tror at du kan bli kristen bare med et knips, en aha-opplevelse, et møte med Jesus, en god følelse i magen under lovsang tar du feil. Å være kristen er ikke bare å spise snop, det er å spise det daglige brødet og melken. Moses brukte 40 år på å vandre gjennom ørkenen bare for å få et lite glimt av hans lovte sønn. Det kan ta lang tid å nå målet, du får ikke alt på en gang. Du må bli kjent med Jesus, kanskje over lang tid, du må vokse i troen. Og der satt jeg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde hatt en aha-opplevelse i går. Der satt jeg og var litt småsur for at ingenting hadde hendt. (tror egentlig ikke jeg var sur, for det er nemlig plenty umulig å være sur når du er på arena...men litt forvirret var jeg nå) Og så sier han dette her. Det var som han sa det bare til meg. Så nå er planen videre at jeg virkelig skal lære Jesus å kjenne, forskjellen fra i fjor fra nå, er at jeg nå vil lære med et åpent hjerte. Jeg skal vokse i min tro. Drive utholdenhetstrening for å møte Gud.
Så for en gangs skyld føler jeg nå, det som alle andre vise folk har gjort før meg, jeg har en drøss igjen å lære. Jeg vet jo egentlig ingenting om kristendommen. Selv om jeg har gått på masse møter å lest gjennom evangeliene tror jeg jeg må gjøre dette helt på ny igjen. For nå, når jeg har et mye mer åpent hjerte, forstår jeg alt på en annerledes måte.
Men så må jeg fortelle om det siste møte på Arena også. På lørdagen synes jeg nemlig at jeg så Rudi Myntevik gå forbi meg i hagekroa. Og jeg fikk helt sånn "jippi-følelse" tenk hvis han skal synge her. Men så tenkte jeg, nei...det er jo over 1000 ungdommer her...jeg husker jo egentlig ikke hvordan han ser ut...så det var sikker en annen. Men så viste det seg at det var Rudi Myntevik, de sa at han virkelig skulle holde konsert. Akkurat det var bønnesvar. Ingen gir meg så sterkt nærvær med Gud som Rudi Myntevik. Han er virkelig blessed (hva er det på norsk?) av Gud med en utrolig evne. Så den konserten der bare toppet hele arena. Takk Gud for at du kom til oss gjennom ham.
Men altså talen på lørdag gav meg også en del. Det ble snakket om å ha en trener i kristenlivet. En å snakke med om det åndelige, en å stille spørsmål. Og det ble snakket om at det var 4 forskjellige faser i kristenlivet. I den første fasen er det mye glød, men egentlig liten peiling. Den andre fasen blir litt blåmandag, du begynner å tvile og du forstår at du egentig ikke har så mye peiling. Du har både lite glød og lite peiling. Så i den tredje fasen begynner du å lære deg mye mer om kristendommen og du får både mer glød og mer peiling. I alle disse tre første fasene er det viktig med en trener som hjelper deg, og som du gradvis prøver å bli som. Den 4. fasen er den fullburdene, du har både mye glød og mye peiling og du trenger ikke lenger din trener. Du er klar til å bli en trener selv og du kan føre noen andre gjennom fasene.
Så hvis noen har lyst å bli min trener, tar jeg gladelig i mot alt hjelp jeg kan få. Og han som talte mente at ALLE kunne bli trenere. Ingen unnskyldning der.
Av alle disse tre møtene lærte jeg at kristendommen faktisk består av å vokse i troen, å lære mer, å ta valg ved hjelp av den hellige ånen, å holde seg på veien, å bekjenne synder å faktisk gjøre noe selv. Jeg har ennå litt vanskelig for å tro, det finnes mye tvil. Ennå føler jeg at jeg er i mot misjon. Ennå har jeg problemer med å se at bare Jesus er veien. Ennå vil jeg gjerne lese mer filosofi, mer om andre religioner. Ennå vil jeg respektere andre religioner. Ennå kan jeg ikke identifisere meg med Rudi Mynteviks sang:
Du har ødelagt mitt liv
Mitt kjedelige, håpløse liv
Du har latt meg møte meg
Nå finns det kun en vei
Men jeg har åpnet hjertet mitt, jeg har sagt at jeg vil bli kristen, jeg ber til Gud om at jeg må få styrke til å tro og jeg tror så godt jeg kan. Og det er vel en fin begynnelse? Så får jeg vokse på troen min.
Og jeg som en gang sa "å så mye lettere alt hadde blitt hvis jeg ble kristen" må faktisk innrømme at jeg tok grundig feil.
Takk Arena, takk Gud, takk alle mine kristne venner, takk Vegard, takk Rudi, uten dere hadde aldri dett skjedd.
Jeg prøver å tenke på hvor min kristendom startet. Kanskje var det på Arena for et år siden da Vegard hadde en preken om at en skulle ha Jesus som en hjørnestein i livet sitt og bygge alt oppå denne, slik at en ble mest mulig lik Jesus. Jeg husker at det traff meg rett i hjertet. Jeg bestemte meg for å gjøre dette. Jeg bestemte meg å prøve å bli mest mulig lik Jesus, ha han som mitt forbilde. Jeg gikk til nattverd for å fullbyrde det hele, jeg ville virkelig følge Jesus. Men ikke på den måten at jeg trodde at Jesus døde på korset for våre synder, jeg følte da at jeg endelig hadde funnet en kristen leder som sa at du faktisk måtte gjøre noe for å nå Gud. Jeg ville gjøre noe selv. Kanskje er dette en litt egoistisk tanke? Kanskje tenkte jeg slik for at jeg ville være bedre enn alle andre? Eller gjorde jeg det fordi vi som mennesker faktisk er skapt fantastiske i Guds bilde så hvorfor har vi ikke evner nok til å nå ham selv? Uansett bestemte jeg meg for å følge Jesus, og for å gjøre dette måtte jeg lære meg mer om ham. Så etterhvert begynte jeg å gå på møter i babtistkirker, be og lese bibelen. Og på den måten har jeg kanskje forberedt meg på å bli kristen...
Kanskje startet det på Jesus-festivalen i år, under lovsangen til Rudi Mynthevik der jeg virkelig følte kontakt med Gud. En god hjelp på veien var det nok i alle fall, det var nok også alle halvtimene jeg hadde ute i naturen med bønn og lovsang.
Det jeg også har lagt merke til er at barnetroa (jeg var jo alltid kristen da jeg var liten) ennå sitter igjen, og jeg har bedd Gud om tilgilvelse selv om jeg ikke har trodd at Jesus døde for meg slik at jeg faktisk kan få tilgivelse. Dessuten har jeg jo hele livet trodd på Gud. Problemet har hele tiden vært at jeg trodde du måtte gjøre noe for å nå Gud, at du ikke bare kunne tro på Jesus. Men jeg har nå lært at det ikke er bare bare å tro på Jesus.
Poenget er at det har vært en lang prossess for meg å bli kristen, og den har på langt nær sluttet, egentlig føler jeg at den bare har vært en oppvarming for den virkelige prossessen som nå starter.
Det som skjedde var dette: Jeg leste ut boken Innvielse (hvis noen virkelig vil forstå all min tvil og alle mine tanker må de låne denne boken av meg å lese denne) Og for første gang satte jeg spørsmåltegn til denne boka som jeg til nå hadde slukt som sannhet. Endelig fikk jeg følelsen av at nei, jeg vet faktisk ikke alt, ennå er det mye ubesvart, mange spørsmål angående innvielse. Dermed åpnet det litt hjertet mitt for noe annet. Dessuten leser jeg en bok av Francine Rivers, Varsler i vinden, om en kristen jente som virkelig utlyste fred. Og jeg fant ut at jo, det hadde vært fint å hatt denne freden alle disse kristne tenker på.
På arena satte jeg meg litt ned og tenkte over positive og negative sider med kristendommen, og jeg tenkte over noe de sa på et av møtene. En kriker er en positiv person som ser mulighetene og ikke problemene. Dermed tenkte jeg at hvorfor ikke følge min hverdagsfilosofi: "Vend ansiktet mot solen så ser du ikke skyggene" også i det store spørsmålet om hvordan å finne Gud?
Dessuten gikk det opp for meg hvor utrolig bra jeg har det. Hvor utrolig mye nåde Gud har gitt meg hele livet mitt. Hvor lite sorger jeg har opplevd, ja faktisk nesten ingen. Jeg har absolutt alt jeg trenger av alt. Mange spør hvorfor jeg smiler så mye, men hvorfor skulle jeg ikke smile når verden smiler slik til meg? Å det gikk opp for meg at jo, Gud er nådig.
På torsdag pyntet jeg og Tine oss med ballonger i håret for å feire at hun hadde vært kristen i et år. Vi gikk på det beste møtet på hele leiren, og det var det ikke bare vi som synes. Erik snakket om at Jesus var veien til Gud. Han snakket om nullstilling, nemlig hvis du gjør en feil (og det gikk opp for meg, jo vi gjør alle feil) skal du bekjenne dine synder og Jesus vil nullstille dem og du er tilbake på veien igjen. Men du må faktisk bekjenne dine synder for å få tilgivelse. Og akkurat i dette ligger noe av det jeg tror på, en må ransake en selv litt, reflektere over sitt eget liv litt. Men hvis du gjør en feil har du faktisk sjanse å komme tilbake igjen på veien. Han sa at når du tror på Jesus, får du den hellige ånd, og han er der for å hjelpe deg til å ta valgene som gjør at du holder deg på veien, for målet er å holde seg på veien. Den hellige ånd er som servostyreren, du må selv ta valgene om du skal til venstre eller høyre, men når du har tatt dette valget er den hellige ånd der og hjelper deg å vri rundt rattet, han gir deg styrke til å utføre valget bare du bestemmer at du vil gjøre. Dette møte sa meg at jo, du trenger Jesus for å bli kristen, men joda lille gjør-det-selv-Eli, du må faktisk gjøre noe selv også. Du må bekjenne dine synder for å få tilgivelse.
Og dermed åpnet jeg hjerte mitt og sa at jo, jeg ville gjerne tro på Jesus, jeg bad til Gud om at han måtte gi meg styrke til å gjøre dette og jeg gikk til forbønn og ble bedd for. Men jeg følte ikke at jeg møtte Jesus. Jeg følte ikke at jeg ble frelst. Jeg følte egentlig ingen forandring. Jeg følte ikke at jeg fikk den hellige ånd. Jeg følte ikke at jeg så på verden annerledes enn jeg gjorde før. Jeg følte ikke at jeg fikk mer fred. Ikke det at jeg vet hvordan dette føles...men jeg tror ikke jeg følte det. Tine mente jeg forandret meg, og jo kanskje jeg gjorde det. Jeg stilte meg jo tross alt foran Jesus med et åpent hjerte. Så jeg må si jeg ble litt fortvilet over at det liksom ikke skjedde noe mer.
Neste møte var det Vegard som skulle preke (preke...hmm...finnes det et rettere ord for dette så gi beskjed..) Gjett om jeg ble litt i ekstase da, det var jo han som gjorde at jeg i fjor bestemte meg for å følge Jesus og bli som Ham. (og det har ingenting med at han er den kjekkeste gutten vi har sett:p ) Først snakket han på morgenmøtet og sa at vi var som svamper som trengte å bli dyppet ned i sannhetens kilde, nemlig Gud, slik at vi kunne renne ut av Ham hele tiden. Men en svamp blir fort tørr, så det var viktig at vi hele tiden dyppet oss ned i den hellige kilden. Det var viktig at vi ikke bare drev med kristent arbeid, uten å bruke tid sammen med Gud for å fylle oss opp på Ham. For å klare å renne over av Guds hellige vann, noe som gir frukter av å drive med kristne gjøremål, må vi fylle på med Guds åndelige vann. Vi må ikke glemme å ha denne grunntreningen bak oss. Vi kan ikke formidle Gud videre hvis vi ikke har Gud i oss selv. Vi må bruke tid med Gud, be til ham, miskunne oss over Ham og ære Ham.
Vel og bra dette, veldig bra, men det var først når han snakket på kveldsmøte at han igjen rørte meg rett i mitt hjerte. Han sammenlignet kristenlivet med spurt og utholdenhet. Spurten er de gode opplevelsene, følelsene, gledene du får ved å for eksempel synge lovsang. Kickene du får. Men spurtene er bare frynsegoder i kristenlivet. For ingen idrettsutøver kan vinne en spurt uten mange timer utholdenhetstrening bak seg, og slik er det også med kristendommen. Du kan ikke leve på superuka Arena resten av året. Arena-følelsen er en fantastisk spurt, og all ære til den glede, men du trenger utholdenhetstrening i bakgrunnen. Vegard sa noe sånn som at: Hvis du tror at du kan bli kristen bare med et knips, en aha-opplevelse, et møte med Jesus, en god følelse i magen under lovsang tar du feil. Å være kristen er ikke bare å spise snop, det er å spise det daglige brødet og melken. Moses brukte 40 år på å vandre gjennom ørkenen bare for å få et lite glimt av hans lovte sønn. Det kan ta lang tid å nå målet, du får ikke alt på en gang. Du må bli kjent med Jesus, kanskje over lang tid, du må vokse i troen. Og der satt jeg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde hatt en aha-opplevelse i går. Der satt jeg og var litt småsur for at ingenting hadde hendt. (tror egentlig ikke jeg var sur, for det er nemlig plenty umulig å være sur når du er på arena...men litt forvirret var jeg nå) Og så sier han dette her. Det var som han sa det bare til meg. Så nå er planen videre at jeg virkelig skal lære Jesus å kjenne, forskjellen fra i fjor fra nå, er at jeg nå vil lære med et åpent hjerte. Jeg skal vokse i min tro. Drive utholdenhetstrening for å møte Gud.
Så for en gangs skyld føler jeg nå, det som alle andre vise folk har gjort før meg, jeg har en drøss igjen å lære. Jeg vet jo egentlig ingenting om kristendommen. Selv om jeg har gått på masse møter å lest gjennom evangeliene tror jeg jeg må gjøre dette helt på ny igjen. For nå, når jeg har et mye mer åpent hjerte, forstår jeg alt på en annerledes måte.
Men så må jeg fortelle om det siste møte på Arena også. På lørdagen synes jeg nemlig at jeg så Rudi Myntevik gå forbi meg i hagekroa. Og jeg fikk helt sånn "jippi-følelse" tenk hvis han skal synge her. Men så tenkte jeg, nei...det er jo over 1000 ungdommer her...jeg husker jo egentlig ikke hvordan han ser ut...så det var sikker en annen. Men så viste det seg at det var Rudi Myntevik, de sa at han virkelig skulle holde konsert. Akkurat det var bønnesvar. Ingen gir meg så sterkt nærvær med Gud som Rudi Myntevik. Han er virkelig blessed (hva er det på norsk?) av Gud med en utrolig evne. Så den konserten der bare toppet hele arena. Takk Gud for at du kom til oss gjennom ham.
Men altså talen på lørdag gav meg også en del. Det ble snakket om å ha en trener i kristenlivet. En å snakke med om det åndelige, en å stille spørsmål. Og det ble snakket om at det var 4 forskjellige faser i kristenlivet. I den første fasen er det mye glød, men egentlig liten peiling. Den andre fasen blir litt blåmandag, du begynner å tvile og du forstår at du egentig ikke har så mye peiling. Du har både lite glød og lite peiling. Så i den tredje fasen begynner du å lære deg mye mer om kristendommen og du får både mer glød og mer peiling. I alle disse tre første fasene er det viktig med en trener som hjelper deg, og som du gradvis prøver å bli som. Den 4. fasen er den fullburdene, du har både mye glød og mye peiling og du trenger ikke lenger din trener. Du er klar til å bli en trener selv og du kan føre noen andre gjennom fasene.
Så hvis noen har lyst å bli min trener, tar jeg gladelig i mot alt hjelp jeg kan få. Og han som talte mente at ALLE kunne bli trenere. Ingen unnskyldning der.
Av alle disse tre møtene lærte jeg at kristendommen faktisk består av å vokse i troen, å lære mer, å ta valg ved hjelp av den hellige ånen, å holde seg på veien, å bekjenne synder å faktisk gjøre noe selv. Jeg har ennå litt vanskelig for å tro, det finnes mye tvil. Ennå føler jeg at jeg er i mot misjon. Ennå har jeg problemer med å se at bare Jesus er veien. Ennå vil jeg gjerne lese mer filosofi, mer om andre religioner. Ennå vil jeg respektere andre religioner. Ennå kan jeg ikke identifisere meg med Rudi Mynteviks sang:
Du har ødelagt mitt liv
Mitt kjedelige, håpløse liv
Du har latt meg møte meg
Nå finns det kun en vei
Men jeg har åpnet hjertet mitt, jeg har sagt at jeg vil bli kristen, jeg ber til Gud om at jeg må få styrke til å tro og jeg tror så godt jeg kan. Og det er vel en fin begynnelse? Så får jeg vokse på troen min.
Og jeg som en gang sa "å så mye lettere alt hadde blitt hvis jeg ble kristen" må faktisk innrømme at jeg tok grundig feil.
Takk Arena, takk Gud, takk alle mine kristne venner, takk Vegard, takk Rudi, uten dere hadde aldri dett skjedd.
LITT SÅNN HANDLINGSREFERAT FRA ARENA
Nå har jeg så sinnsykt mange tanker oppi hode at jeg har hodepine. Det er liksom blåmandag på en måte, blåmandagen etter verdens mest fantastiske uke, nemlig ARENA. Mye å si om denne uken her altså, kanskje litt for mye. Men jeg har et behov for å få ned litt tanker nå, så om det blir litt langt...tror det blir veldig langt...kanskje jeg må dele det opp litt....så er det lov å ikke lese alt. Jeg kan jo prøve meg med litt mellomtitler så kan du plukke og velge. Først en liten forklaring på hva arena er:
- Over 1000 fantastiske ungdommer
- Sol og sommer på Dvergsnestangen camping (sommerværet fylte helt min plan, kom på arena og holdt seg tilbake når jeg jobbet ;)
- KRIK (kristen idrettskontatk) sin leir for de over 16 år
- Verdens beste møter
- Verdens beste aktiviteter
- Verdens beste middag...eller ikke....
- Stor opplevelse av Gud og Jesus
- Sjekkernes paradis :P
Jeg, Tine, Åse Mari, Aud Elin og Lene Therese lå i campinghytte nr 19, mest sentrale plassen på campingplassen med god utsikt over doen, forbipasserende kjekkaser, sjø, danmarksferjer, telt og lyd fra beachwolleyballbanen og fotballbingen. Det å ha campinghytte var deilig, når alle våknet kl 5 om morningen av at de lå i en dam inni teltet og alle klærne var våte, våknet vi av svette... Hver gang vi åpnet kjøleskapet datt det ut enten en melk, en colalightboks, eller en vannflaske. Privelegier som egen dusj, verdens søteste, lille oppvaskmaskin og eget toalett ble litt dempet av vannmangel på campingplassen, noe som skylles jenters trang til å dusje etter et bad...Håret blir jo bare så ekkelt. Og det er jo bare så mange kjekke gutter her. Vi må jo bare se supervakre ut. Mens andre stakkare ikke har nok vann til å trekke ned doet. Selv har jeg heller ikke i år dusjet, jeg bader jo hver dag og det er jeg fornøyd med.
Men sjekkefaktoren og kanskje et lite press på at du må se bra ut på arena er etter min mening alt for stor. Selv reiser jeg ned dit for Gud ikke for gutter, og det er alt for mange som er alt for gutte/jente-galne der nede. Men, men de må vel få lov. Bare litt overgitt over "se-fin-ut-presset" når en tross alt er på en kristen leir på en campingplass (er det bare jeg som forbinder dette med rosa stygge joggedreseser?) ville en kanskje trodd at flere ville følgt Guds ord:
matt 6,28-30: Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke, de spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.
Så min utfordring til meg selv nå er å ikke tenke så mye hvordan jeg ser ut, kanskje slutte å sminke meg....kan bli veldig vanskelig, men jo jeg vil prøve.
Ellers hadde jeg aktivieten Friluftsliv Foto som aktivitet der nede. Første dagen var vi på seiltur, vi delte gruppa i to, noe som gjorde at jeg ble best kjent med disse. Men fytti så godt vi ble kjent. Det var kjempekjekt å få så gode venner der nede. Da tenker jeg mest på Silje, Solveig og Trygve, tre fantastiske mennesker. Seiling er jo supert da. Jeg fikk styre båten å sånn ;) Dagen etterpå gikk vi en tur i Vennesla opp en tømmerrenne og til slutt tente vi bål med et ferskvann. Deiligt å få av seg saltvannet!! Trygve synes det badet var høydepunktet på arena...hmmm...joda det var godt men høyedepunktet? Han kan ikke ha prøvd donevann :P Neste kveld sov vi ute på brygga sammen. Altså alle friluftsliv foto folka :P kunne misforstås det der... Det var kjempedeiligt. Mye bedre enn å ligge i hytta. Første natta på mange der jeg ikke snakket i søvne om kongeparken eller hadde mareritt fordi jeg måtte jobbe om natten også. En natt hadde jeg visst skreket ut så nesten hele hytta hadde hørt det: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Og jeg er ikke velkommenbjørn, så jeg tror faktisk aldri jeg hadde sagt dette i våken tilstand. Skummelt. Men vi satt da rundt bålet sang sanger som jeg ikke kunne og sov kjempegodt. Første natta mi i friluft, men det blir så ikke den siste ;)
Siste dagen var vi litt varmere i trøya, kjente hverandre og kamera, tok noen kule portrettbilder og evaluerte bildene til hverandre. Følte kanskje ikke at jeg ble fotoekspert av denne turen, men det jeg lærte av friluftsliv og de vennene jeg fikk: SUPERT!!
Siste dagen, nemlig SUPERLØRDAG (turneringsdagen) meldte jeg, Solveig og Silje oss på CHRISC løpet. Det er et løp der vi samler penger inn til bibler i Afrika. Vi gikk rundt og skaffet oss sponsorer som skulle sponse oss med f. eks. 20 kr per kilometer vi løp i 30 minutt. Vi bestemte oss for å gå baklengs med masse balonger på oss, da hadde vi god utsikt over alle som kom pesende og vi heide ekstra på disse. Det var superkjekt å være med på. Kjekt å samle inn sponsorer, kjekt øke vennskapet mellom oss tre, kjekt at jeg nesten gikk baklengs ut en bryggekant og lett kunne duttet (hvordan skrives dette? Jeg mener falt da...) med hode i en båt og beina i havet...., men kjekkest av alt at vi nesten samlet inn 2000 kr. Hele arena samlet inn 80 000, et beløp som blir doblet av bibelselskapet så det blir 160 000 kr. HELT FANTASTISK.
Æg he blitt kristen
Da har det skjedd. Jeg har blitt kristen. Skjedde selvfølgelig under verdens mest fantastiske uke, nemlig Arena, ganske nøyaktig et år etter Tine, som vanlig er jeg litt senere enn henne.
Men nå skal jeg visst spise så jeg kommer med en litt videre forklaring senere.
Dessuten har min store kongeparkenglede dempet seg litt etter at jeg fikk lønn. Veldig lite lønn vel og merke. Men hva er vel penger sammenlignet med glede? 7 smilelapper må vel bevise at jeg koser meg på jobb!
Men nå skal jeg visst spise så jeg kommer med en litt videre forklaring senere.
Dessuten har min store kongeparkenglede dempet seg litt etter at jeg fikk lønn. Veldig lite lønn vel og merke. Men hva er vel penger sammenlignet med glede? 7 smilelapper må vel bevise at jeg koser meg på jobb!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
