Ja for det er litt sånn...Det er dessverre ikke WOW, JIPPI, JEG ER KRISTEN!! JABADABADU!! nei...det er nok litt tenkende hmmm...jeg er kristen. For de av dere som trodde at dette vil sette en stopper for mine filosoferende innlegg fordi jeg har funnet svaret på alt, må jeg nok skuffe dere. Kristendommen er litt vanskeligere enn jeg først trodde. Så nå får jeg altså fortelle litt om hvordan jeg ble kristen, og hvordan det føles og litt om innholdet på møtene på arena. Bare sånn for å være sikker på at alle får med seg hvor fantasktisk Arena var, slik at de blir med neste år. Dessuten kan det være fint å dele det fantastiske vi lærte der nede, for jeg tror alle fortjener å lære det samme. Møtene var nemlig veldig vist lagt opp med en rød tråd gjennom det hele.
Jeg prøver å tenke på hvor min kristendom startet. Kanskje var det på Arena for et år siden da Vegard hadde en preken om at en skulle ha Jesus som en hjørnestein i livet sitt og bygge alt oppå denne, slik at en ble mest mulig lik Jesus. Jeg husker at det traff meg rett i hjertet. Jeg bestemte meg for å gjøre dette. Jeg bestemte meg å prøve å bli mest mulig lik Jesus, ha han som mitt forbilde. Jeg gikk til nattverd for å fullbyrde det hele, jeg ville virkelig følge Jesus. Men ikke på den måten at jeg trodde at Jesus døde på korset for våre synder, jeg følte da at jeg endelig hadde funnet en kristen leder som sa at du faktisk måtte gjøre noe for å nå Gud. Jeg ville gjøre noe selv. Kanskje er dette en litt egoistisk tanke? Kanskje tenkte jeg slik for at jeg ville være bedre enn alle andre? Eller gjorde jeg det fordi vi som mennesker faktisk er skapt fantastiske i Guds bilde så hvorfor har vi ikke evner nok til å nå ham selv? Uansett bestemte jeg meg for å følge Jesus, og for å gjøre dette måtte jeg lære meg mer om ham. Så etterhvert begynte jeg å gå på møter i babtistkirker, be og lese bibelen. Og på den måten har jeg kanskje forberedt meg på å bli kristen...
Kanskje startet det på Jesus-festivalen i år, under lovsangen til Rudi Mynthevik der jeg virkelig følte kontakt med Gud. En god hjelp på veien var det nok i alle fall, det var nok også alle halvtimene jeg hadde ute i naturen med bønn og lovsang.
Det jeg også har lagt merke til er at barnetroa (jeg var jo alltid kristen da jeg var liten) ennå sitter igjen, og jeg har bedd Gud om tilgilvelse selv om jeg ikke har trodd at Jesus døde for meg slik at jeg faktisk kan få tilgivelse. Dessuten har jeg jo hele livet trodd på Gud. Problemet har hele tiden vært at jeg trodde du måtte gjøre noe for å nå Gud, at du ikke bare kunne tro på Jesus. Men jeg har nå lært at det ikke er bare bare å tro på Jesus.
Poenget er at det har vært en lang prossess for meg å bli kristen, og den har på langt nær sluttet, egentlig føler jeg at den bare har vært en oppvarming for den virkelige prossessen som nå starter.
Det som skjedde var dette: Jeg leste ut boken Innvielse (hvis noen virkelig vil forstå all min tvil og alle mine tanker må de låne denne boken av meg å lese denne) Og for første gang satte jeg spørsmåltegn til denne boka som jeg til nå hadde slukt som sannhet. Endelig fikk jeg følelsen av at nei, jeg vet faktisk ikke alt, ennå er det mye ubesvart, mange spørsmål angående innvielse. Dermed åpnet det litt hjertet mitt for noe annet. Dessuten leser jeg en bok av Francine Rivers, Varsler i vinden, om en kristen jente som virkelig utlyste fred. Og jeg fant ut at jo, det hadde vært fint å hatt denne freden alle disse kristne tenker på.
På arena satte jeg meg litt ned og tenkte over positive og negative sider med kristendommen, og jeg tenkte over noe de sa på et av møtene. En kriker er en positiv person som ser mulighetene og ikke problemene. Dermed tenkte jeg at hvorfor ikke følge min hverdagsfilosofi: "Vend ansiktet mot solen så ser du ikke skyggene" også i det store spørsmålet om hvordan å finne Gud?
Dessuten gikk det opp for meg hvor utrolig bra jeg har det. Hvor utrolig mye nåde Gud har gitt meg hele livet mitt. Hvor lite sorger jeg har opplevd, ja faktisk nesten ingen. Jeg har absolutt alt jeg trenger av alt. Mange spør hvorfor jeg smiler så mye, men hvorfor skulle jeg ikke smile når verden smiler slik til meg? Å det gikk opp for meg at jo, Gud er nådig.
På torsdag pyntet jeg og Tine oss med ballonger i håret for å feire at hun hadde vært kristen i et år. Vi gikk på det beste møtet på hele leiren, og det var det ikke bare vi som synes. Erik snakket om at Jesus var veien til Gud. Han snakket om nullstilling, nemlig hvis du gjør en feil (og det gikk opp for meg, jo vi gjør alle feil) skal du bekjenne dine synder og Jesus vil nullstille dem og du er tilbake på veien igjen. Men du må faktisk bekjenne dine synder for å få tilgivelse. Og akkurat i dette ligger noe av det jeg tror på, en må ransake en selv litt, reflektere over sitt eget liv litt. Men hvis du gjør en feil har du faktisk sjanse å komme tilbake igjen på veien. Han sa at når du tror på Jesus, får du den hellige ånd, og han er der for å hjelpe deg til å ta valgene som gjør at du holder deg på veien, for målet er å holde seg på veien. Den hellige ånd er som servostyreren, du må selv ta valgene om du skal til venstre eller høyre, men når du har tatt dette valget er den hellige ånd der og hjelper deg å vri rundt rattet, han gir deg styrke til å utføre valget bare du bestemmer at du vil gjøre. Dette møte sa meg at jo, du trenger Jesus for å bli kristen, men joda lille gjør-det-selv-Eli, du må faktisk gjøre noe selv også. Du må bekjenne dine synder for å få tilgivelse.
Og dermed åpnet jeg hjerte mitt og sa at jo, jeg ville gjerne tro på Jesus, jeg bad til Gud om at han måtte gi meg styrke til å gjøre dette og jeg gikk til forbønn og ble bedd for. Men jeg følte ikke at jeg møtte Jesus. Jeg følte ikke at jeg ble frelst. Jeg følte egentlig ingen forandring. Jeg følte ikke at jeg fikk den hellige ånd. Jeg følte ikke at jeg så på verden annerledes enn jeg gjorde før. Jeg følte ikke at jeg fikk mer fred. Ikke det at jeg vet hvordan dette føles...men jeg tror ikke jeg følte det. Tine mente jeg forandret meg, og jo kanskje jeg gjorde det. Jeg stilte meg jo tross alt foran Jesus med et åpent hjerte. Så jeg må si jeg ble litt fortvilet over at det liksom ikke skjedde noe mer.
Neste møte var det Vegard som skulle preke (preke...hmm...finnes det et rettere ord for dette så gi beskjed..) Gjett om jeg ble litt i ekstase da, det var jo han som gjorde at jeg i fjor bestemte meg for å følge Jesus og bli som Ham. (og det har ingenting med at han er den kjekkeste gutten vi har sett:p ) Først snakket han på morgenmøtet og sa at vi var som svamper som trengte å bli dyppet ned i sannhetens kilde, nemlig Gud, slik at vi kunne renne ut av Ham hele tiden. Men en svamp blir fort tørr, så det var viktig at vi hele tiden dyppet oss ned i den hellige kilden. Det var viktig at vi ikke bare drev med kristent arbeid, uten å bruke tid sammen med Gud for å fylle oss opp på Ham. For å klare å renne over av Guds hellige vann, noe som gir frukter av å drive med kristne gjøremål, må vi fylle på med Guds åndelige vann. Vi må ikke glemme å ha denne grunntreningen bak oss. Vi kan ikke formidle Gud videre hvis vi ikke har Gud i oss selv. Vi må bruke tid med Gud, be til ham, miskunne oss over Ham og ære Ham.
Vel og bra dette, veldig bra, men det var først når han snakket på kveldsmøte at han igjen rørte meg rett i mitt hjerte. Han sammenlignet kristenlivet med spurt og utholdenhet. Spurten er de gode opplevelsene, følelsene, gledene du får ved å for eksempel synge lovsang. Kickene du får. Men spurtene er bare frynsegoder i kristenlivet. For ingen idrettsutøver kan vinne en spurt uten mange timer utholdenhetstrening bak seg, og slik er det også med kristendommen. Du kan ikke leve på superuka Arena resten av året. Arena-følelsen er en fantastisk spurt, og all ære til den glede, men du trenger utholdenhetstrening i bakgrunnen. Vegard sa noe sånn som at: Hvis du tror at du kan bli kristen bare med et knips, en aha-opplevelse, et møte med Jesus, en god følelse i magen under lovsang tar du feil. Å være kristen er ikke bare å spise snop, det er å spise det daglige brødet og melken. Moses brukte 40 år på å vandre gjennom ørkenen bare for å få et lite glimt av hans lovte sønn. Det kan ta lang tid å nå målet, du får ikke alt på en gang. Du må bli kjent med Jesus, kanskje over lang tid, du må vokse i troen. Og der satt jeg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde hatt en aha-opplevelse i går. Der satt jeg og var litt småsur for at ingenting hadde hendt. (tror egentlig ikke jeg var sur, for det er nemlig plenty umulig å være sur når du er på arena...men litt forvirret var jeg nå) Og så sier han dette her. Det var som han sa det bare til meg. Så nå er planen videre at jeg virkelig skal lære Jesus å kjenne, forskjellen fra i fjor fra nå, er at jeg nå vil lære med et åpent hjerte. Jeg skal vokse i min tro. Drive utholdenhetstrening for å møte Gud.
Så for en gangs skyld føler jeg nå, det som alle andre vise folk har gjort før meg, jeg har en drøss igjen å lære. Jeg vet jo egentlig ingenting om kristendommen. Selv om jeg har gått på masse møter å lest gjennom evangeliene tror jeg jeg må gjøre dette helt på ny igjen. For nå, når jeg har et mye mer åpent hjerte, forstår jeg alt på en annerledes måte.
Men så må jeg fortelle om det siste møte på Arena også. På lørdagen synes jeg nemlig at jeg så Rudi Myntevik gå forbi meg i hagekroa. Og jeg fikk helt sånn "jippi-følelse" tenk hvis han skal synge her. Men så tenkte jeg, nei...det er jo over 1000 ungdommer her...jeg husker jo egentlig ikke hvordan han ser ut...så det var sikker en annen. Men så viste det seg at det var Rudi Myntevik, de sa at han virkelig skulle holde konsert. Akkurat det var bønnesvar. Ingen gir meg så sterkt nærvær med Gud som Rudi Myntevik. Han er virkelig blessed (hva er det på norsk?) av Gud med en utrolig evne. Så den konserten der bare toppet hele arena. Takk Gud for at du kom til oss gjennom ham.
Men altså talen på lørdag gav meg også en del. Det ble snakket om å ha en trener i kristenlivet. En å snakke med om det åndelige, en å stille spørsmål. Og det ble snakket om at det var 4 forskjellige faser i kristenlivet. I den første fasen er det mye glød, men egentlig liten peiling. Den andre fasen blir litt blåmandag, du begynner å tvile og du forstår at du egentig ikke har så mye peiling. Du har både lite glød og lite peiling. Så i den tredje fasen begynner du å lære deg mye mer om kristendommen og du får både mer glød og mer peiling. I alle disse tre første fasene er det viktig med en trener som hjelper deg, og som du gradvis prøver å bli som. Den 4. fasen er den fullburdene, du har både mye glød og mye peiling og du trenger ikke lenger din trener. Du er klar til å bli en trener selv og du kan føre noen andre gjennom fasene.
Så hvis noen har lyst å bli min trener, tar jeg gladelig i mot alt hjelp jeg kan få. Og han som talte mente at ALLE kunne bli trenere. Ingen unnskyldning der.
Av alle disse tre møtene lærte jeg at kristendommen faktisk består av å vokse i troen, å lære mer, å ta valg ved hjelp av den hellige ånen, å holde seg på veien, å bekjenne synder å faktisk gjøre noe selv. Jeg har ennå litt vanskelig for å tro, det finnes mye tvil. Ennå føler jeg at jeg er i mot misjon. Ennå har jeg problemer med å se at bare Jesus er veien. Ennå vil jeg gjerne lese mer filosofi, mer om andre religioner. Ennå vil jeg respektere andre religioner. Ennå kan jeg ikke identifisere meg med Rudi Mynteviks sang:
Du har ødelagt mitt liv
Mitt kjedelige, håpløse liv
Du har latt meg møte meg
Nå finns det kun en vei
Men jeg har åpnet hjertet mitt, jeg har sagt at jeg vil bli kristen, jeg ber til Gud om at jeg må få styrke til å tro og jeg tror så godt jeg kan. Og det er vel en fin begynnelse? Så får jeg vokse på troen min.
Og jeg som en gang sa "å så mye lettere alt hadde blitt hvis jeg ble kristen" må faktisk innrømme at jeg tok grundig feil.
Takk Arena, takk Gud, takk alle mine kristne venner, takk Vegard, takk Rudi, uten dere hadde aldri dett skjedd.